Aktuelles

19. Januar 2012

Hartmut Haenchen in Barcelona, Stockholm und beim ältesten Orchester der Welt - Der Königlichen Kapelle Kopenhagen. Drei Richard-Strauss-Abende mit verschiedenen Programmen

Jubel und standing ovations für Richard Strauss' "Alpensinfonie" und "Metamorphosen": 5 Sterne

STOCKHOLM:

Dagens Nyheter, 20.1.2012

Sensuell Strausstolkning

... Och i Sunnegardhs sensuellt koncentrerade röst känns det sistnämnda faktiskt som en möjlig lösning, även när Haenchen släpper pa tyglarna och later musiken ta över i den flödande men tvetydigt avhuggna orkesteravslutningen.
Över huvud taget är det en langsamt stegrande konsert och med sin koncentration pa den sene Strauss nagot av en kontrast till det mer uttalat överdadiga Strauss-programm som Haenchen dirigerade i Konserhuset i oktober.
Fast fragan är om inte det allra starkaste orkesterspelet finns i de stramt växande "Metamorfoser" som inleder hela konserten och där de tjugotre solostrakarna samlas i en tät ring -fioler och altar staende - kring en dirigent som krymper sina gester för att liksom krypa närmare ensemblen.
Det är en tolkning som betonar det kammarmusikaliska i ett verk som balanserar vackert vid avgrunden med aldrig förmar släppa den tonale snuttefilten.
Sara Norling

Svenska Dagbladets, 19.1.2012

Vemodet fångas med full styrka

Strauss var revolutionär i Elektra, men tog snart några steg tillbaka i Rosenkavaljeren. Rent konservativ är han i sina sista verk, som Metamorfoser för 23 solostråkar vilket upptog konsertens första del. Ett beställningsverk tillkommet mot bakgrunden av Strauss upptagenhet av Goethes sena verk och hans sorg över bombningen av Münchens nationalteater i oktober 1943.
Musiken med dess evigt upprepade, fallande motiv, flyter långsamt fram som en flod av suckar. Här spelades den med stående violinister, tolkningen var inte överdrivet sentimental, kanske ville Haenchen framhäva styckets rent musikaliska kvaliteter.
Med sitt sångkomponerande slog Strauss en brygga från instrumentalverk till opera, vilket här symboliserades av programupplägget. Genom orkestersättningar av de ursprungliga versionerna med piano skapade Strauss en ny typ av podielied för den moderna konsertsalen, i kontrast till den intima, romantiska lieden.
Orkesterliederna är material för operasångare. Erika Sunnegårdh som sedan debuten 2004 gjort karriär på en rad scener i USA och Europa, tog – riktigt nog – med dämpad inlevelse fram de romantiska stämningarna i Ruhe meine Seele, Waldseligkeit och Traum durch die Dämmerung. I kontrast härtill brusade hennes tolkning av den extroverta kärleksförklaringen i Cäcilie fram med full styrka.
Även om slutscenen ur enaktaren Capriccio, Strauss sista opera, utbruten som konsertnummer inte får sin fulla verkan gjordes den av Sunnegårdh med känsligt sinne för tvehågsenheten hos den förälskade grevinnan Madeleine, vilken slits mellan kompositören och diktaren, mellan musiken och texten. Vemodsdraget i musiken, närmast ett tema för konserten, togs vackert och trovärdigt fram av såväl solist som dirigent.
LARS HEDBLAD

BARCELONA:

www.revistamusical.cat, 18.1.2012

El reclam principal del concert era la veu de la soprano Angela Denoke, “la millor Salome de l’actualitat”. Quina responsabilitat haver de demostrar aquesta sentència tan limitadora i exigent en un concert en què només se n’ofereix un fragment, més aviat diríem “el” fragment, d’aquesta coneguda òpera d’Strauss. Regles del màrqueting…

Certament que el concert tenia molts més atractius, començant per un programa ben interessant, que incloïa a la primera part la Simfonia núm. 39 en Mi bemoll major de W. A. Mozart, i una segona part que incorporava com a plat fort la dansa i escena final de l’òpera Salome de Richard Strauss, obra que venia precedida per tres cançons simfòniques del mateix autor, dues de les quals eren primeres audicions amb l’OBC.

Waldseligkeit, op. 49 núm. 1 és un bell nocturn per a veu en què Strauss sap recrear com ningú l’ambient ombrívol i misteriós d’un bosc i una nit que cau sobre una parella d’enamorats embolcallant-los amb la dolcesa i harmonia de la Natura. Strauss demana a la veu transfigurar-se en un element més d’aquest entorn gairebé màgic, amb una línia de cant gairebé sense fi i un control de les dinàmiques d’una gran subtilesa, i dificultat. Angela Denoke va lluir bé en aquest registre, i amb Ruhe meine Seele, op. 27 núm. 1, la soprano va confirmar un estat de forma millor del que se li recordava, amb un timbre més rodó i un registre més homogeni que en ocasions anteriors, i absents les tibantors al registre agut. De la intimitat de la primera cançó a la progressiva escalfor d’aquest Ruhe meine Seele tan suggeridor, podríem dir que simbolista i amb esporàdiques remembrances wagnerianes, Denoke va defensar amb energia continguda Cäcilie, per donar pas, finalment, a una escena final de Salome de molts quirats. Malgrat no ser l’acústica de la Sala Pau Casals de L’Auditori l’adient per a la veu humana, la d’Angela Denoke hi va córrer sense problemes i, encara més important, es va fusionar fantàsticament bé amb el so de l’orquestra, molt ben controlat per Hartmut Haenchen.

Precisament Haenchen, el director que restava amagat per l’òrbita mediàtica de la soprano alemanya, va ser l’altre gran atractiu del concert. Poc conegut aquí –aquest era el seu debut amb l’OBC–, el director alemany és un reputat director operístic –durant tretze anys va dirigir l’Òpera d’Holanda– i és considerat especialment per la seva interpretació d’Strauss, Wagner i Mahler. No calia llegir el seu currículum per esbrinar-ho. Si ja a la primera part va sorprendre amb un Mozart molt net i ordenat, amb una corda particularment notable, i amb una versió molt pròpia malgrat tractar-se d’un director convidat, a la segona part, amb Strauss va aconseguir portar els músics cap al seu terreny, fent un Strauss com ha de ser, contrastat i molt extremat. Elevat en els lieder romàntics, agressiu i potent en la dansa dels set vels i el final de Salome, Haenchen va donar ales a una orquestra que, no ens cansarem de dir-ho, quan vol, pot sonar molt bé.
Mercedes Conde Pons

abc, 16.1.2012

El programa de este fin de semana de la OBC tenía como principal atractivo un puñado de «Lieder» de Richard Strauss, así como la escena final de su ópera «Salome». Pero el menú musical también anunciaba una de las últimas sinfonías de Mozart, la «39, en Mi bemol, K. 543», una pieza de madurez llena de sorprendentes novedades sonoras que el conjunto catalán asumió con absoluto dominio.
La OBC, ya sin su Festival Mozart, sigue sin embargo ganando enteros en el ámbito clásico bajo la batuta titular de Pablo González, consiguiendo en esta ocasión un sonido equilibrado y muy propio del estilo galante gracias al trabajo, frío pero bien expuesto, de Hartmut Haenchen desde el podio. La segunda parte estuvo consagrada a Strauss, primero con tres «Lieder» orquestales muy bien asimilados por el conjunto, compartiendo protagonismo con una Angela Denoke que demostró conocerlos y quererlos, sabiendo cómo hacerlos brillar con sus medios. Su emisión, de escasa potencia ante el vendaval straussiano y de armónicos justos, se vio resentida en varias ocasiones no solo por el volumen orquestal, sino también por la ya conocida acústica de la sala.
Su particular estilo en el fraseo, atacando los agudos con exceso de apoyaturas y mirando a grandes como la Janowitz, no siempre le ayudó, tal y como se puso de manifiesto en la exigente escena final de «Salome», aunque sí le dio resultados en, por ejemplo, «Caecilia», cantado con fuerza y energía. Haenchen le ayudó en todo momento, especialmente en la impresionante página que pone fin a una de las óperas más interesantes de Strauss, pero a pesar de ello Denoke, siempre expresiva y eficaz desde el punto de vista dramático, no llegó bien a los sobreagudos, su punto débil más que evidente. Pero cinco notas caladas no restan enteros a una actuación inteligente, ya que la cantante sabe comunicar en un terreno de extrema dificultad como este.
Lo mejor de la velada, al fin y al cabo, no fue la visita de la soprano, sino una OBC de brillante sonoridad.

www.elpuntavui.cat, 15.1.2012

... Denoke va venir acompanyada d'una batuta de prestigi, Hartmut Haenchen, que va saber emmotllar les erupcions paroxístiques de l'orquestra a les possibilitats de la soprano (mèrit doble, je que l'acústica de L'Auditori penalitza les veus solistes) i que gairebé va controlar del tot els deliris kitsch de la Dansa dels set vels.
Xavier Cester

KOPENHAGEN:

Jyllands Posten, 7.1.2011

Det Kongelige Kapel overdøvede krisetonerne på teatret for en aften med Strauss’ storslåede Alpesymfoni.

120 musikere på og bagved scenen: Richard Strauss skænkede ikke fremtidens trange økonomiske tider på verdens teatre mange tanker, da han skrev sin imposante Alpesymfoni for 100 år siden.

Fredag lod Det Kongelige Kapel Strauss’ storladne, romantiske velklang overdøve de krisetrommer, der lige nu buldrer på Nationalscenen pga. den nært forestående fyringsrunde.

Romantikere
Den tyske dirigentkapacitet, Hartmut Haenchen, har de store romantikere på sit kernerepertoire. I foråret dirigerer han Parsifal på Det Kongelige Teater, og det hørtes i hans Strauss-fortolkning, at han mestrer det romantiske tonesprog helt ind i sjælen.
Med plastiske armbevægelser og en krop, der bevægede sig afmålt, men præcist, fik Haenchen en strålende intens klang frem i det enorme programmusikalske tonedigt. Storværket er en én dag lang bjergvandring, beskrevet i 22 smukke naturbilleder med titler som På sæteren, På gletsjeren og Tågerne stiger op. Det blev Strauss’ sidste symfoni.
Foran det isblå bagtæppe på Operaen spandt strygerne de fyldige fraser smukt ud i et levende flow. Horngruppen, som var udvidet med store Wagnertubaer, lod de kraftfulde fanfarer åbne sig i rummet. Den øvrige træblæsersektion, som også var ekstrabemandet efter Strauss’ forskrifter med bl.a. den sjældne, oboagtige heckelphon, samlede sig i en klangligt homogen kerne under Haenchens distinkte håndslag.

Særpræget slagtøj
Langs bagvæggen fyldte særprægede slagtøjsinstrumenter: Vind- og tordenmaskiner, kæmpetrommer og koklokker skabte på skift associationer til Alpelandet, hvor bjældebehængte køer græsser, vinden suser, og tordenbygerne rumler.
Messingblæserne havde en heldig aften med mange udtryksfulde passager. 12 blæsere supplerede med klanglig power fra bagscenen; orgelets dybe, kraftige toner dannede solid bund, mens de blide celeste- og harpetoner lyste smukt i toppen.
Hele tiden havde Haenchen tæt kontakt til de enkelte instrumentgrupper. Han bøjede sig ind over orkestret og dirigerede den komplekse musik med sitrende intensitet.

Sart stemning
En anderledes gennemsigtig og sart stemning gennemsyrede aftenens åbningsværk - Richard Strauss’ Metamorfoser fra 1945. 23 af orkestrets strygere sad eller stod på scenen og spillede hver sin solostemme i det værk, som er et af det 20. århundredes mest magiske. Den gamle Strauss lod sig heri inspirere musikalsk af resterne fra hjemlandet - det krigshærgede Tyskland. Han skrev dette mindesmærke over den gamle verden, mens han funderede over menneskenes ondskab og destruktive egenskaber. Et tema fra forbilledet Beethovens Symfoni nr. 3 – Eroica – citeres undervejs i værket. Strygerne kommunikerede kammermusikalsk tæt i en blanding af følelser og fremtidsspådomme, som fik gåsehuden frem på armene.
De to sansemættede Strauss-værker – komponeret med 30 års mellemrum – fik os for en aften til at glemme de dystre kriserøster, som lige nu fylder alt på Det Kongelige Teater.

Det var musik, der for alvor gjorde en forskel.
CHRISTINE CHRISTIANSEN
5 Sterne

http://critique.ksaa.dk

... Alpensymfonien blev fredag aften leveret til noget nær perfektion og stående applaus af Det Kongelige Kapel under ledelse af den Strauss-erfarne Hartmut Haenchen, og det lover godt for den musikalske del af den opsætning af Wagners Parsifal, som han skal stå i spidsen for på Det Kongelige Teater fra marts til maj 2012.
P.N.
ZURÜCK